Så var dagen kommet, værste dagen EVER!

Da var han reist, ringte for en halv time siden og satt på flyet. Usj dette føles ikke bra, vet faktisk ikke helt hva jeg skal gjøre nå.
Dette har garantert vært den værste dagen EVER!
Det er helt ufatlig at i morgentidlig er han i Afghanistan, er dette en drøm? Virker ikke sånn, for jeg merker savnet veldig nå. Vi er ikke skapt for å være borte fra hverandre sånn.
Det er vanskelig å se han så knust også, har aldri sett han sånn før. Og jeg klarer faktisk ikke å skjønne at vi har valgt dette her, og det samme sier han. Men en ting vet jeg og det er at vi SKAL klare det, vi klarer jo alt;)
Emilie har det fryktelig vanskelig nå, hun prøver å være sterk så ikke vi skal bli lei oss. Men tilslutt må hun gi tapt, og knekker sammen. Og det er noe så utrolig ubehagelig å se. Men som hun sier, mamma vi klarer dette, vi er jo på lag:) Og det er vi, vi er det beste laget i verden. Så er det lille Caspersen da. Veldig vanskelig å lese han. Når avskjeden ble for sterk ville han på rommet sitt, for som han sa: jeg orker ikke å høre på den gråtingen;) Skulle ønske han klarte å uttrykke seg mere, men man må bare akseptere han sin reaksjon på dette. Selvom jeg skulle ønske han heller kunne fortalt mere hvordan han følte det.
Sitter her og er HELT tom, vet faktisk ikke helt hva jeg skal gjøre.
Men men blir sikker lettere når det har gått noen dager, selv om det ikke føles slik akkurat nå.
Krysser fingrene for at den beste gutten i verden klarer seg, og at han vet han har tre stk hjemme som gleder seg vanvittig til han kkommer hjem. For nå har vikelig nedtellingen begynt.
Har ikke så mye mere å skrive akkurat nå, men kommer strekere tilbake.
Sender en stor tanke til gutten min som akkurat nå sitter på flyet.