Savnede Camilla.....

Har hatt en dag dag hvor jeg har tenkt utrolig masse på søte snille Millan min. Er så utrolig urettferdig hvordan så unge mennesker plutselig blir borte, skulle så inderlig ønske at hun hadde klart å komme seg på rett spor.... Men nei DESVERRE måtte hun gi opp kampen. Ja og det spørsmålet har jeg tenkt på mange ganger, ville hun det selv eller var det et uhell???? Skulle virkelig ønske jeg fikk svar på det. Jeg har gravd og spurt mange, men alle sier forskjellig:( Så da må jeg vel bare leve med at jeg nok aldri vil få svar på det.... Jeg har så mange spørsmål som jeg så gjerne vil ha svar på, så hvorfor kan jeg ikke få det????? Camilla, please kom tilbake så vi kan møtes... Sikkert noen av dere som ikke har fått med dere historien om Camilla for nå er det faktisk gått nesten 3 år siden hun døde. Camilla var en livlig nydelig jente jeg møtte for 20 år siden, og hva skal man si.... Ja det var nesten kjærlighet ved første blikk hehe. Hun kom på en fest jeg hadde og etter det hadde vi mye morro sammen. Men plutselig skle vi litt i forskjellig retninger. Og hun kom  borti en del stoff, og det passet seg ikke helt i min verden. MEN vi beholdt ALLTID kontakten og vi traff hverandre ofte. Camilla var en sta jente så det var lite jeg kunne gjøre for at hun skulle endre sin holdning til dette med dop. Da jeg flyttet til Varberg kom hun ned til meg og var der en stund, og vi hadde det såååå koselig. Jeg husker den tiden så utrolig godt, og det med et kjempe stort smil om munnen. Jada vi hadde noen krangler, men hva så???? Hva så, det gjorde ikke noe, for vi ordnet alltid opp i det. Etter denne perioden begynte Camilla på harde stoffer, og jeg merket at det til tider var vanskelig å holde kontakten...

Da jeg flyttet hjem til Norge, bodde jeg rett ved henne og vi møttes så ofte det lot seg gjøre. Men desverre var ikke det så ofte, vi hadde en slags uskreven avtale om at vi ikke møttes da hun var som verst. For det ble bare vanskelig for henne og for meg.

Vi hadde en del år som ble ganske tøffe for både henne og meg, jeg ble oppringt på natten med en skjelvende Camilla som hadde puttet i seg alt for mye og som var redd for alt som var rundt henne. Og det skjærer i hjerte mitt når jeg tenker på at jeg ikke fikk hjulpet henne nok!!!!! Hvorfor kunne jeg ikke kastet meg rundt og dratt til deg i disse periodene. Hvorfor slapp jeg ikke alt jeg hadde i hendene når hun ringte meg og var på en eller annen institusjon fordi hun nesten hadde dødd av en overdose????? Vi hadde mange koselig stunder under denne tiden også, jeg må jo si at vi ble veldig flink til å snakke i koder der vi satt og skulle kose oss på ett eller annet sted mens vi ble overvåket av personalet på stedet! Jeg har et annet minnet jeg husker veldig godt og det var når hun ble invitert i bryllupet vårt. Jeg husker hun ringte og gråt over at jeg ville ha hun der. Hvorfor tenkte jeg, det skulle da bare mangle. Men jeg må si jeg ble veldig overasket over at hun dukket opp.... Vi hadde en avtale om at kom hun skulle det var uten dop, om den avtalen ble holdt eller ikke vil jeg ikke uttale meg om hehe;) Men i ettertid er jeg veldig glad for at hun kom og feiret denne dagen med oss, det håper jeg hun vet i sitt hjerte også:)
Etter denne dagen traff jeg ikke Camilla så veldig ofte, hun bodde på litt ulike steder og jeg hadde fått Emilie, men vi snakket sammen ganske ofte så da var det ikke så farlig om vi ikke traff hverandre heletiden. Hun fikk en nydelig sønn som het Trym, og jeg så virkelig frem i mot å bli bedre kjent med han. MEN sånn ble det desverre ikke, jeg traff han så altfor lite... Hun begynte å være en del på Rena og da ble det til at vi så hverandre kjempelite. Dette var tydeligvis en tøff periode for Camilla har jeg hørt i ettertid, men hun viste det sjeldent så det var vanskelig å vite.

Plutselig en kveld fikk jeg en telefon fra Ivar om at du var DØD!!!!! Jeg kjente det stakk i hele kroppen, jeg viste ikke hva jeg skulle si eller gjøre. Ble bare helt tom, alle tankene kom og det som dukket opp først var HVORFOR!!!!!! Hvor akkurat henne, hvorfor hadde jeg ikke sett det ville komme, hvorfor hjalp jeg det ikke mere og hvorfor var jeg ikke der for deg!!!!! Jeg vil vel ikke si at samtalen mellom Ivar og meg var den mest givende, for tror ingen av oss klarte helt å si så mye. Men jeg husker den dagen så altfor godt, og en dag i dag gjør det vondt i hjerte mitt. Dagene gikk og begravelsen kom. Det var den værste, men den fineste begravelsen jeg har vært i. Jeg likte tråden som fulgte hele seremonien, TRYM var virkelig hovedpersonen og det var så utrolig koselig samtidig som det var helt forferdelig å se hvordan en så liten gutt kunne ha det så forferdeligfra de....
Men en ting er ihvertfall sikkert og det er at Camilla vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt og det er en person jeg har fortalt om til barna, og jeg håper virkelig som mor at dette ikke er noe mine barn kommer bort i. For dop er virkelig en skummel ting! Jeg måtte bare få lufet noen tanker rundt dette i dag, for i dag er dag jeg virkelig savner Camillaen min!

Ha en fin kveld allesammen og ta godt vare på hverandre.