KRIG!

Hvorfor er det krig spør Emilie i når vi sitter å ser på nyhetskanalen i går..... Ja hva svarer man da og er det ok at en 5 åring skal sitte å se på disse nyhetene?
Jeg prøver å forklare henne at mennesker er forskjellige og det ikke er alltid man er enige. Men det er vanskelig for en 5 åring å forstå at faktisk noen blir drept fordi man "krangler" og jeg ser den. Vi skrur av tv`n og tenker at det heller kan være bedre å bare snakke sammen uten av man trenger å se bildet av alle disse militær folkene. hun spør igjen: Er pappa i krigen? Heldigvis kan jeg nå svare hende at nei det er han ikke. Men hva sier jeg i November? Er mange tanker som går igjennom hodet mitt når man merker at det ikke er lenge igjen. Hvordan sier man det til barna og ikke minst hva sier man. Merker at jeg trenger litt hjelp til å skulle forklare Emilie dette. Og hvordan sier man det til Casper, han har jo så vidt fylt tre han da. Nei dette er noe man virkelig gruer seg til. Fordelen med Emilie er at hun er såpass stor at man kan fortelle henne ting og hun kan fortelle om sine følelser og tanker med oss. Men hva med Casper? ja man kan fortelle han ting, men hvordan forteller han sine følelser tilbake????
Merker jeg blir helt kvalm av tanken på at "reisen" nærmer seg med stormskritt, eller for vår del har den jo allerede startet. I hvert fall forberedelsene. Begynner å merke at 4 mnd med oppterning kommer til å ta på, men ja jeg er fullstendig klarer at det er mange som har det sånn nå. Men noen ganger må man få syns litt synd på seg og sine også, for dette har vært en tung start på uken. Når man leser nyheter som dette http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10009557
Kjenner jeg at det knyter seg i magen. Er det mulig?????? Hva får folk til å tenke i de baner????

Jaja vi får se da om det noen gang vil bli fred der, må si jeg tviler på det. Men for all del, man skal aldri si aldri.
Jeg håper i hvert fall inderlig at jeg slipper å få den telefonen som flere familier fikk i går etter at 4 menneskeliv gikk tapt søndagskveld.
Jeg får så vondt av disse familiene. Hvordan klarer man å takle en slik beskjed????? Hvordan klarer man å leve videre??? Nei detter er virkelig det værte marerittet ever. Jeg håper virkelig disse familien kommer seg igjennom det og en dag vil klare å tenke positive tanker. For det ser jeg at jeg virkelig ikke hadde klart. Og hvordan klarer man å fortelle en slik nyhet til sine barn? Nei vet dere hva, dette er noe jeg ikke hadde fikset. Nei ord blir fattige i en slik sak.

Merker at man blir veldig sårbar når man er i en slik situasjon, altså mener ikke bare meg men hele familien. Små ting kan bli til store konflikter. Blir ofte vanskelig å tenke hvordan den andre personen tenker og ikke minst hva tenker barna. Hvordan skal man klare å sette seg inn i tankene på en tre og fem åring? Nei det kan bli til tider mye å tenke på og den tiden har man nok av. Hvorfor har man nok av den tiden til å tenke på vanskelig ting, når man ikke har nok tid til å få gjort alt det man skal????
Det er også vanskelig å forstå at ikke alle er like opptatt av denne situasjonen som det vår familie er... Nå mener jeg ikke at alle rundt oss skal det, men det er vanskelig å forstå at alle ikke gjør det. Vi lever oppe i dette daglig og jeg tenker på det hvert sekund, hvorfor gjør ikke alle rundt oss også det? Altså ikke misforstå meg nå, jeg skjønner at alle ikke skal tenke sånn. Men siden vi lever i den verdene nå, så er det vanskelig å forstå at ikke alle andre rundt en også gjør det.
Noen ganger skulle man ønske folk var tankeleser, så kunne alle vist til en vær tid hva man tenkte;)

Nei fra spøk til alvor. Som sagt så får man en sikkelig oppvekker når man opplever at norske soldater er involvert i farlige situasjoner. Som i dette tilfelle dessverre endte med drap:( All min kondolanse går til familien.

Måtte bare få luftet litt på trykket, så føltes bra å få skrevet det ned her.

Ha en fin dag alle sammen og ta godt vare på hverandre